Selvbiografi i 5 kapitler
av Portia Nelson
Jeg går nedover gaten.
Det er et dypt hull i fortuet.
Jeg er fortapt.... Jeg er uten håp.
Jeg faller nedi.
Det er min feil.
Det tar en evighet å komme opp igjen.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg later som jeg ikke ser det.
Jeg faller nedi igjen.
Jeg kan ikke fatte at jeg er på samme sted.
Men det er ikke min feil.
Det tar fortsatt en evighet å komme opp igjen.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg ser at det er der.
Likevel faller jeg nedi... det er en vane.
Øynene mine er åpne.
Jeg vet hvor jeg er er.
Det er MIN feil.
Jeg kommer meg opp med det samme.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg går rundt det.
Jeg går nedover en annen gate.
Rydda i noen papirer i dag og kom over et ark med dette diktet.
Kom til å tenke på at jeg egentlig likte diktanalyse på skolen.
Dikte kan analyseres og det kan gi mening på mange forskjellige måter.
Ressurser og ståpåvilje;
Man kan ha mange ressurser og ståpåvilje, man prøver, og prøver,
og prøver atter en gang
og går på samme feil om og om igjen.
Man bruker lang tid i starten på å forstå hva som kanskje ikke helt gikk bra.
Man bruker lang tid på å komme tilbake til utgangspuktet,
men man prøver igjen.
Først er det ikke ens egen feil, om man feiler.
Når man gjør samme feil om og om igjen,
så innser man at det kanskje er ens egen feil.
Først da er blir man mer årevåken og kan velge en annen løsning neste gang.
Ny besluttning, nye muligheter.
Herlig!
